Ingen kan kontrollere Segunda – heller ikke Almería

Segunda División har gjort opprør mot enhver form for permanent logikk. Det finnes ikke lenger lag som kan kontrollere en kamp fra start til slutt, for kampene varer mye lenger enn nitti minutter. De deles opp i faser, sinnsstemninger og konkrete øyeblikk som fullstendig forandrer det som skjer på banen.

García Pimienta har gjentatt det siden han kom til Almería. Før ham sa også Rubi det samme når han snakket om «mange kamper i én» og de mikrokampene som oppstår underveis. Teorien bekreftes hver eneste runde i en divisjon der ett mål endrer alt – landskapet, planene og tvilen.

Det beste eksempelet kom nylig da Granada lå under 0–2 til pause i Zubieta, men snudde til 2–3-seier på tampen. Også Valladolid, som var overlegne i mange minutter mot Las Palmas, endte med å forsvare ett poeng med nød og neppe til sluttfløyten.

Almería kjenner fenomenet godt. Mot Tenerife og Sabadell ga laget bort første omgang, reagerte etterpå, skapte sjanser og endte med å treffe treverk – og reise tomhendt hjem. Kontrollen skiftet eier underveis i kampene, akkurat som det skjer hver helg i en liga der ingen beholder styringen særlig lenge.

I en divisjon uten en Messi som kan avgjøre kamper alene, har kollektivt arbeid blitt avgjørende. «Toca trabajar» – vi må jobbe, oppsummerer García Pimienta det med. Store tropper hjelper, men garanterer ingenting lenger. Lagene har ressurser nok til å svare på motgang, og hver trener har flere løsninger på benken.

Segunda belønner nå de som klarer å tolke kampens øyeblikk. Trenerne som ser når man skal akselerere, når man skal beskytte seg og når man skal endre formasjonen, er de som samler seire. For kampen som starter klokken fem om ettermiddagen er sjelden den samme som avsluttes to timer senere.