Luksuskontrakter blir bumerang: Almería sliter med å kvitte seg med spillere
UD Almería har bygget en modell som tiltrekker seg talenter med gode kontrakter og høye lønninger. Men når spillere skal videre, blir nettopp lønningene den største hindringen.
Hvert eneste år gjentar det samme mønsteret seg i UD Almerías kontorer. Spillere som ikke lenger er en del av de sportslige planene ønsker seg bort, og andre klubber viser interesse. På papiret virker det som enkle operasjoner, men når tallene kommer på bordet, stopper alt opp. Årsaken er alltid den samme: lønningene.
Almería har noen av de høyeste lønningene i Segunda División. Det som skulle være en styrke – evnen til å tiltrekke seg gode spillere med konkurransedyktige kontrakter – blir en utfordring når spillere skal videre. Svært få spanske og europeiske klubber har råd til å matche de økonomiske betingelsene som er avtalt i Almería. Derfor holder klubben alltid døren åpen mot internasjonale markeder, spesielt land som kan håndtere lønnsutgifter som er uoppnåelige for de fleste andre klubber.
Når en spiller signerer for Almería, gjør han det gjerne fordi han forbedrer både sin sportslige og økonomiske situasjon. Klubben tilbyr stabilitet og langsiktige avtaler som gir trygghet. Men fotballen endrer seg raskt. En trener kan slutte å regne med en spiller, en skade kan endre planer, eller begge parter kan innse at det er på tide å gå hver sin vei. Da dukker realiteten opp: å finne en destinasjon som kan matche de økonomiske betingelsene fra Almería blir en kompleks oppgave.
De siste årene har vanskelighetene med å finne nye klubber til visse spillere ført til at Almería må se mot markeder med større økonomisk muskelkraft. Saudi-Arabia dukker ofte opp som en naturlig løsning når Europa eller Spania ikke når opp til spillerens lønnsnivå. Det handler ikke bare om å betale en overgangssum – den virkelige utfordringen ligger i lønnen. Enkelte Almería-spillere tjener mer enn spillere i etablerte La Liga-klubber. Når det nasjonale markedet trekker seg, dukker ligaer opp som kan ta på seg de økonomiske forpliktelsene og gjøre en umulig exit mulig.
Lønnspolitikken til Almería har en enkel forklaring: for å tiltrekke og beholde talent må man konkurrere økonomisk. Takket være dette har klubben kunne hente ettertraktede fotballspillere og bygget opp en sportslig verdi som har generert betydelige inntekter gjennom salg. Men hver fordel har en bakside. Hvert eneste år må den sportslige ledelsen åpne opp internasjonalt for å finne plass til spillere som ikke er med i planene. Det som for andre klubber ville vært en rutineoperasjon, kan for Almería bli en lang og kompleks forhandling. Det er prisen for å ha bygget et fotballparadis hvor mange vil inn, men som det ikke alltid er enkelt å komme seg ut av.